De første gangene jeg dykket på "Soløy" kjente jeg ikke til hele skipets historie. Hun grunnstøtte 23 august 1987, gled av og sank S for Florø på reise Rosendal-Florø med sand.

Ja visst var hun et fint vrak å dykke på, men historien til en vanlig fraktebåt var nok ikke så spennende mente jeg. Det var helt til jeg begynte og grave i "Soløy" sin historie. Jeg hadde tatt grundig feil! Få hadde sett så mye død på havet som dette skipet. Hun var en ulv i fåreklær.

September 1937 leverer Moss Værft & Dokk "Globe IX" som var skipets første navn til hvalfangerselskapet Globus A/S, Larvik. Hvalfangerselskapet Globus A/S var stiftet i 1924 for å drive pelagisk fangst med "Lansing", som var det første kokeriet med akterslipp. Søsterselskapet Polaris kom til året etter med kokeriet "N T Nielsen-Alonso". Ekspedisjonene ble drevet parallelt og hadde hver sine fangstflåter. Disponentfirmaet Melsom & Melsom, stiftet 1919 av Magnus E og H G Melsom, stod for driften. "Globe IX" var med sine 304 brt og 130,1/ 25,2/ 13,3 ft en av flere hvalbåter bygget for Globus ved samme verft.

Hvalfangsten ble aldri noen gammel næring, 107 år setter rammene om den moderne norske hvalfangsten. Mange kjenner historien om Svend Foyn, om eksperimentene med harpunkanon og dampskip, og hvorledes fangsten sprede seg fra Finnmarkskysten til alle verdenshjørner.

Hvalfangsten hadde vært avhengig av en skjermet ankerplass for kokeriene, for å kunne flense utenbords og få tilførsler av vann. Og ankerplass betød avhengighet av britiske lisenser. Pelagisk fangst derimot, forgikk i åpent farvann, hvor hvalen kunne opparbeides om bord.

Samtidig ble det funnet tekniske løsninger som gjorde det mulig og utvinne ferskvann av sjøvann. Det ble også funnet løsninger som gjorde det mulig å opparbeide hvalen i åpen sjø, nemlig opphalingsslippen. Hvis vi så tar med at ekspedisjonene etter hvert la om fra kull til oljefyring, førte de tekniske fremskritt til at hvalfangstnæringen ble revolusjonert fra 1925 til 1930. Det ble norske hvalfangere som først klarte å drive pelagisk, og i løpet av noen år kom denne fangstformen til å revolusjonere næringen.

Den andre verdenskrig brøt ut 3. september 1939, mens fangstflåten lå til utrustning. Til sammen var 6.270 nordmenn forhyrt på fangst denne sesong. Som vanlig dro "Lancing" og

N T "Nielsen-Alonso" av sted for å plukke opp hvalbåtene i Durban. (Praksisen med og legge hvalbåtene opp i Durban ble av Globus og Polaris forlatt rundt 1950. Fra da av ble de dirigert hjem, hvor rederiet hadde sine egene opplagsverft, Roligheten verft. Her fikk båtene utført vedlikehold og utrustning.)

Siste fangstdag var 7.mars 1940, og hvalbåtene ble som vanlig lagt opp i Sør-Amerika. Kokeriene stevnet så nordover med full last da meldingen om det tyske overfallet nådde frem om morgenen 9. april. Globus og Polaris sine kokerier N T "Nielsen-Alonso" og "Lancing" gikk til Rio de Janeiro. Her lå de da Regjeringen rekvirerte handelsflåten og opprettet Nortraship. Oppgavene var i første rekke å ta vare på skipene, få losset og solgt produksjonen, ta hånd om hvalfangerne og sette kokerier og hvalbåter inn i krigsinnsatsen.

I september 1940 ble det bestemt å sende ut tre kokerier på fangst, deriblant kokeriet "Thorshammer" (Bryde & Dahl,Sandefjord). "Globe IX" skulle få sin ilddåp som hvalbåt sammen med dette kokeriet. Den tyske raider "Pinguin" under kaptein zur See Ernst Felix Kruder var ute etter fangstflåten, så det ble besluttet og sende kokeriet "Thorshammer" sammen med 8 hvalbåter deriblant "Globe IX" på fangst utenfor Ecuador og Peru, hvor den fanget med godt resultat.

"Globe IX" var i peioden 05.04.43-07.07.43 i tjeneste for US Coast Guard, men i desember 1943 lå "Globe IX" og "Thorshammer" igjen i Halifax for utrustning til Antarktis, som den eneste pelagiske ekspedisjon denne sesong. Sesongen 1944/45 var "Globe IX" og syv andre hvalbåter på fangst sammen med kokeriet "Sir James Clark Ross" (Hvalfanger-A/S Rosshavet, Sandefjord) som var det første dieseldrevene kokeri.

Krigen gikk hardt ut over den norske kokeriflåten. Globus og Polaris tapte sine skip "Lancing" og "N T Nielsen-Alonso" for tyske torpedoer. Til sammen ble syv norske kokerier senket under krigens gang.

Den norske regjeringen i London begynte under krigen arbeidet med å skaffe nye kokerier. Etter vanskelige forhandlinger gav Ministry of Transport i desember 1943 lisens til bygging av to kokerier, ett til Storbritannia og ett til Norge. Norges skip ble av Staten solgt til Polaris og Globus for 24 millioner kroner. Døpt "Norhval" av fru ambassadør Colban, løp det 26 juli 1945 ut i Tees-elvenes grumsete vann.

"Globe IX" fanget med "Norhval" 46/47 deretter med "Antarctic" (Hvalfangerselskapet Antarctic A/S, Tønsberg) og "Norhval" 48/49. "Globe IX" ble brukt som bøyebåt fra 1951 (bøyebåtens oppgave var og hente hvalen som var skutt og så bringe den videre til kokeriet). Ute av fangst fra 53/54, men leiet inn til Br.Brunvold sommeren 54 for fangst fra Skjelnan. Siste sesong 55/56.

Hvalbåtlivet var hardt og krevende. Det kunne bli mye slit og lite søvn, ofte dårlig vær og mye slingring, men arbeidet skulle like fullt gjøres. Vanligvis var skytteren også kaptein på hvalbåten. Da en av de store hvalbåtene tok los utenfor Cape Town, møtte losen skytteren på underbroen og spurte: "Are you the captain, Sir?" Og skytteren svarte, kanskje med dårlig skjult stolthet: "I am more than a captain !" Skytteren ble sett opp til med beundring i det norske hvalfangstmiljøet, alt ettersom hvor godt han gjorde det. Om han sto høyt, sto han også utsatt; skytterlistene ble hvert år offenliggjort i avisene og "Hvalfangsttidene" til alles kommentarer. En dyktig skytter kunne gjøre det svært godt, men det var et yrke med et enormt prestasjonspress.

Skytterne imellom var det konkurranse og kniving; det var dessuten psykisk og fysisk krevende. Det ble sagt at enkelte skyttere arbeidet og sov i de samme klærne så lenge sesongen vare. En dyktig skytter måtte ha teft, forså hvalens reaksjoner, være strateg, rask og beslutningsdyktig. I det norske hvalfangstmiljøet var skytteryrket i stor grad knyttet til spesielle familier. Det er ikke så rart, for det var skytterne selv som lærte opp sine arvtagere. Noen slapp ikke til andre enn sine egne sønner.

Etter lenge tids opplag kjøper Ole Abrahamsen fra Vedavågen/Kopervik "Globe IX" og døper om skipet til "SOLØY". Planen var å bygge om skipet til fraktebåt. Etter omfattende ombygning leverer Haugesunds Slipp i 1961 ms "Soløy" tilbake til sin eier. Skipets nye mål er nå 138.7/25.2/12.0 ft. Dampmaskinen er også blitt byttet ut med en ny 400 hk Wichmann Diesel. 1972 blir ms "Soløy" overført til Kåre Abrahamsen som beholder skipet frem til 1982 da Sigurd Sørensen, Risør kjøper skipet.

Ms "Soløy" er i denne perioden innblandet i flere dramatiske episoder. Kolliderer 16.03.1983 i Oslofjorden med Norsk m/s "Lunnevåg", heldigvis kommer skipene fra det med kun små skader. Grunnstøter også 19.1 og 4.11.1983 i indre Oslofjord. Tre år senere blir "ms Soløy" solgt på tvangsauksjon i Harstad til KS Soløy AS (Andreas Steinland) fra Haugesund. Fra 1986 drevet av Rolf Terje Berge, Fitjar. Overført september 1986 til PR Soløy (Frid Lundgren), Bergen, som blir ms "Soløy" sin siste eier før skipet går på grunn og synker utenfor Florø.

Solen skinner fra en blå himmel, Morten og undertegnede ligger og dupper i overflaten syd for Florø. En boblesjekk og nedstigningen starter. Vi lar scooterne trekke oss ned i dypet langs den skrånende havbunnen som er av hvit fin skjellsand. Ett år har gått siden sist vi besøkte henne så jeg er spent på om hun er i samme gode forfatning. Da 4 minutter har passert begynner jeg å se konturene av noe, og plutselig reiser bauen til "Soløy" seg opp fra dypet. Godt å være tilbake tenker jeg idet jeg seiler inn over vraket.. Fra min posisjon i bauen kan jeg se det hvitmalte styrhuset så sikten er meget god. Og "Soløy" står ennå fint på kjølen med en tanke slagside mot styrbord. På våres ferd mot styrhuset passeres formasten og i lasterommet kan man finne gruslasten skipet hadde med seg. Vel fremme ved styrhuset kan vi raskt observere at her er alt som sist. Røret til vhf radioen henger ut fra styrbord broving, mast og antenner står der de skal. Lenger akter finner man den ene livbåten. Etter noen minutter rundt styrhuset settes kursen ned på bunnen for og ta en nærmere kikk på propellen. Derfra går turen opp til byssa. En titt på bottomtimeren forteller meg at bunntiden dessverre er i ferd med og ta slutt. Da jeg ligger på første dekostopp snur jeg meg, og ennå kan vi skimte deler av vraket der nede. Takk for at vi fikk lov til å besøke deg, og en ting er sikkert, vi ses igjen!

.

Dybden på vraket er fra 55 til 71 meter, med baugen som det grunneste punkt.

Alle våre dykk på vraket ble gjennomført med Trimix som bunngass og nitrox, oksygen som dekogasser.

Kilder: Hvalfangsten, eventyret tar slutt, Dag Bakka Jr.

Langs kysten i femti år, Dag Bakka Jr.

Norsk Skipsvrakarkiv, Erling Skjold.

Takk til Erling Skjold, Jan-Arild Aaserud og Bjørn Tore Størløs.

Takk også til Kim Hermansen, Carsten Jensen, Michael Munch (Kvakk Tek, DK) og Tommy Solheim, Florø.

Hans Petter Holthe

Nordic Explorers