Sir John Lawrence
Av Hans Petter Holthe.
Uv bilder: Raymond Nilsen
Seilskuten Sir John Lawrence var på 1062 tonn, 191 fot , var bygget i Liverpool i England i 1859, men senere innkjøpt av Tønsberg-rederiet O.L.Røed & Co. Det var tiden for oppkjøp av gamle skip til Norge. Avdankede britiske seilskuter var blitt tatt ut av trafikk p.g.a. dødsrisikoen de representerte for besetningene. Norge spekulerte i disse skipene, med gunstige fraktepriser og med redusert mannskap og lav hyre. Noe som la grunnlaget for bærende konkurranseevne i handelsfarten på alle hav. Slike innkjøp var ledd i norske rederiers strategier den gang for å konkurere på fraktemarkedet. Flere av disse gamle skipene lekket som en sil, og ble omtalt som ”dødsseilere”.
I Norge ble fullriggeren Sir ”John.Lawrence” , som hadde seilt på India rigget om til bark for å kunne seile med færre mannskaper.
Den 19. september 1904 forlater barken ”Sir John Lawrence” i balast, London med kurs for Fredrikstad. Den var på vei til Fredrikstad for å rigges ned og ombygges til lekter etter mange års tjeneste under norsk flagg. Kapteinen var B. Torgersen fra Tjøme, mannskapene fra Tønsberg-traktene. Været var svært dårlig, det blåste storm i Nordsjøen i mesteparten av tiden overfarten varte. Dagen før forliset ble ”Sir John Lawrence” observert av Fredrikstad-båten ”Delta” syd for Koster. Været holdt sterk storm til orkan, og sikten var meget dårlig. Dette var det siste man så til skipet. Trolig ble fartøyets bunn revet opp da seilskuten passerte for nær Nordre Søster øy i stormen mellom den 1. og 2. oktober 1904. Alle 13 besetningsmedlemmene omkommer i forliset.
Dagen etter ble det funnet vrakrester mellom Svelvik og Hankø, samt deler av ruffen og en livbåt.
I mai 1907 lokaliserer Moss Bergning og Dykker Kompani vraket. Den gang sto mastene med ”rærne toppet” av strømmen, som om skipet hadde gått i vinteropplag. Men det var ikke lønnsomt med videre berging, så vraket blir fort glemt.
I 1990 begynner Arild Olavsen fra Gressvik og fatte interesse for vraket og begynner å snuse i arkivene. Sammen med Hans Robert Watson, Thomas Varan , Raymond Nilsen, Hans Bjelke, Steinar Arnesen og Øivind Johansen begynner de og lete systematisk etter skipet. ”Sir John Lawrence” var bygget i tre. Pælemarken som finnes i saltvann fortærer effektivt alt organisk materiale og etter 90 år under havet var det neppe mye igjen av vraket. Men muligheten for å finne rester var til stede.
28. juni 1996 finner de vraket nær Struten fyr i ytre Oslofjord.
Vraket viser seg å være meget godt bevart. Skutesider og master nesten intakte. Det kan tyde på at vraket ligger i en lomme med mindre salt vann. Dette ser ut til å forhindre at pælemarken fortærer treverket. Norsk Sjøfartsmuseum mener ”Sir John Lawrence” er et av de best bevarte trevrak langs norskekysten.
Bølgene skvulper lags skutesiden på ”Shandy” vi har nettopp lagt ut fra Tangen brygge ved Kråkerøy. Kursen er satt mot havgapet rett ut for Nordre Søster øy og vraket av ”Sir John Lawrence”. Det er 5 spente dykkere som rigger til utstyret på dekket i mens vi nærmer oss Struten fyr, som ble den direkte følge av ”Sir John Lawrence”s dødsseilas. For nettopp dette forliset førte til debatt om nødvendigheten av å få fyret etablert i denne farlige skipsleden. Fyret sto ferdig til bruk i 1907.
Det går ikke lang tid før vi er på posisjonen og dreggen sitter i vraket, det er ikke fritt for det kribler litt i maven i det vi smetter inn i seletøyet. Noen minutter senere er vi på vei ned dreggtauet, sikten er helt rå i dag, sikkert 20 meter noe som ikke er daglig kost like ved Glommas utløp. I det jeg ser skutesiden langt der nede slipper jeg tauet og seiler ned mot vraket. Det er utrolig hvor intakt hun er, det er det første jeg tenker når jeg lander ca midskips.
Mange små gjenstander kommer til syne da vi svømmer akterover. Etter noen minutter runder vi hekken som står plantet godt nede i mudderet. Langt der fremme kan vi se lyset fra det andre dykkeparet. På vei tilbake til dreggtauet legger vi oss ca 5 meter over vraket for og utnytte den gode sikten og få oversikt. Vi bevilger oss en liten ekstra svømmetur frem mot baugen før vi må starte oppstigningen og ventende dekompresjon.
