av Hans-Robert Watson

med hjelp av Raymond Nilsen, Roy Fagermoen og Hallvard Winterseth

Jeg vil starte med å si at dette selvfølgelig ikke har noe med klubbdykking i FSD å gjøre, men vi er blitt oppfordret til å skrive om denne spesielle hobbyen vår i Bånnstoff og det gjør vi gjerne.

KONGSBERG 1998

Opptakten til årets turer startet i oktober ifjor. Raymond og jeg ble med Ronny Arnesen, Steinar Preus og Magne Overegn, alle fra Norsk Teknisk Dykkerkrets (N .T.D.) til Skrimfjell like syd for Kongsberg. N.T.D. med Ronny i spissen har drevet med grotteutforskning siden midten på 80 tallet og har hele tiden vært de ledende i Norge også på dette feltet. Utrolig flott av dem å ta seg tid til dette. Raymond, Hallvard, Roy og Roger Lund hadde vært med dem til Plura som kulier (bærehjelp) tidligere og hadde såvidt fått prøvd seg i grottesystemet der. Jeg for min del hadde tatt grottedykkersertifikat samme år, også i Plura men Skrim er noe helt annet. Plura er i norsk sammenheng et stort system mens grottene på Skrim var etter det jeg hadde lest og hørt veldig trange. Dette betydde at vi måtte ha flaskene montert på siden under armene (sidemount) og vi fikk beskjed om å ta med våtdrakter. Kvelden før vi dro oppover foretok Raymond et testdykk i elva kl. 23.00, det stod jeg over. Vi var veldig spente da vi la av gårde. Traff Ronny og Steinar på en brannstasjon i Oslo hvor de jobber. Så videre til Skrim og spenningen steg enda mer. Ronny og Steinar gav ordre om at vi skulle ta på oss utstyret, og så bar det av gårde opp gjennom skogen til fots ca. 1 km. før vi kom til en liten sprekk i fjellsiden. Her måtte utstyret taes av ( obs, jeg måtte tilbake til bilen etter blybeltet som jeg hadde glemt). Så inn i fjellet, ned en liten og trang steinur, så litt kryping og vi var i en grotte som var ca. 10m lang og 3m bred og god ståhøyde. Da jeg kom tilbake drev Raymond på med øvelser i en vannlås etter instruksjon av Ronny som peste ham opp. Raymond fikk beskjed om å svømme gjennom vannlåsen og finne en utgang og jeg ble bedt om å ta på utstyret mitt. Så ned i vannlåsen med linerull (reel) og svømme gjennom og feste lina på den andre siden. Vannlåsen var ca. 3m dyp og 4-5m lang. Sikten var nesten lik null. Måtte gjennom flere øvelser som startet med ventilbytte. Siste øvelsen gikk ut på å ta av hjelm og maske og på med hjelm igjen for så å svømme tilbake langs lina med maska i hånden. Tilslutt fikk jeg samme beskjed som Raymond, svøm gjennom vannlåsen og finn veien ut. På den andre siden av vannlåsen fant jeg utstyret til Raymond som han hadde lagt ifra seg.

Jeg krøp videre og like etter traff jeg Raymond som hadde funnet veien ut, han kom nå tilbake for å hente utstyret sitt. Fra vannlåsen måtte vi krype og åle ca. 200m før vi kunne gå oppreist, det var ganske anstrengende med fullt dykkerutstyr. Herifra og ut var grotta utrolig pen med fine hvite formasjoner og det var lett å finne veien ut fordi Raymond hadde laget steinvarder der grotta deler seg.

Endelig ser vi lys og de siste 10m ut av Øvre Sandågrotta måtte vi krype og åle oss frem. Utenfor stod Ronny og Steinar å gliste, og lurte på hva slags inntrykk vi hadde av denne opplevelsen.

Det var meget lett å svare på dette, vi var begge enige i at dette hadde vært en enorm opplevelse både treningsmessig og naturmessig. Så bar det tilbake gjennom skogen og ned til bilene hvor vi tok oss en fortjent matbit. Det neste på programmet var dykking i Kilde 2. De første som dykket her var engelske grottedykkere som dykket ca. 15 m inn og stoppet. De kom ut igjen og hevdet at det ikke var mulig å forsere lenger inn da det ble for trangt. Dette hendte rundt 1980 og det fantes ikke norske grottedykkere på dette tidspunktet. I 1985 startet Ronny m.fl. å utforske Kilde 2. Opp gjennom årene utforsket de inn til 110m hvor de stoppet.

I 1992 skjedde det en nestenulykke her da man skulle utforske fra 80m og videre innover. Vedkommende avsluttet utforskningen ved 110m da han ikke hadde mer line igjen. På vei ut igjen ved ca. 95-100m der grotta er på sitt trangeste får dykkeren store problemer med å finne riktig vei ut igjen. Sikten var da lik null og lina hadde blitt dratt inn i et enda trangere parti. Tilslutt fant han riktig passasje og kom seg helberget ut. ( se Dykking nr.4 –98 ). Denne artikkelen hadde vi friskt i minne når vi nå skulle dykke her. Vi gikk en ca. 200m og så inn i skogen, derfra fulgte vi en bekk videre som endte i kilden. Vi så ut som to store spørsmålstegn,

går det virkelig an å dykke her? Kilden er ca. 2x3m og kansje 30cm dyp. Inngangen til grotta skulle være ca. 40cm høy men det så slett ikke slik ut. Vi hadde fått beskjed om å svømme inn til maks 25m for å få et inntrykk av grotta. Ronny forklarte hvordan grotta gikk inn hit og att det var en sidegang til venstre der vi skulle snu. Vi måtte dykke hver for oss fordi grottens størrelse gjør dette mest hensiktsmessig, og ikke minst pga. sikten som ville vært lik null for dykkeren som svømmer bakerst .

Jeg var førstemann og ålet meg inn den trange inngangen. Sikten var veldig bra og jeg svømte innover. Flaskekranene subbet ned i mudderet i grottegulvet og skapte mye bry, dette måtte rettes på til neste dykk. Snudde ved 25m og da ble sikten med en gang redusert til null, måtte føle meg frem langs lina til jeg var ute igjen.

Så var det Raymond sin tur som svømte inn nesten med det samme. Sikten var nå veldig redusert og han måtte derfor holde i lina hele veien. I den dårlige sikten måtte Raymond virkelig konsentrere seg for å finne sideløpet og snu. Turen ut gikk derimot greit .

Det gikk mot kveld og Ronny og Steinar dro tilbake til Oslo mens vi slo opp militærteltet til Raymond. Vi la oss tidlig da vi var slitne etter dagens strabaser.

Jeg våknet mitt på svarte natta og holdt på å fryse spent i hjel, ovnen hadde sluktnet. Det ble en lang natt!

Neste morgen kom Magne Overrein ( NTD ) som avtalt og vi spiste litt frokost.

Dagens program bestod i at Raymond og jeg skulle dykke inn i Kilde 2 så langt vi ville mens Magne skulle utforske Gammarusgrotta ( også kallt Kildegrotta ) imellom våre dykk.

Raymond dykket først og beskriver dykket sitt: "I dag var sikten en helt annen fra i går. Grottegangene gjorde et mye større inntrykk på meg nå inn til ca. 25m da hovedlykta begynte å blinke. Pokker også tenkte jeg, det var det lyset. Jeg stoppet og vurderte om jeg skulle fortsette etter som jeg hadde mistet hovedlyset mitt.

Jeg kom frem til att jeg ville fortsette dykket med de fire reservelyktene jeg hadde på hjelmen. Jeg slo på to av lyktene og fortsatte innover med meget redusert lys.

Opplevelsen var ikke den samme nå, men jeg ville fortsette likevel. Tenkte litt på nestenulykken til NTD mens jeg nærmet meg det trange partiet. Jeg ble overasket da det så ut som lina tok slutt. Ved lineenden var det gjort en løkke som forvirret meg litt, gikk lina videre eller stoppet den her? Jeg gravde litt etter fortsettelsen på lina, men fant ingen ting. Nå var det på tide å snu og startet tilbaketuren med null sikt. Nå var jeg litt bekymret for det trange punktet ( 95-100m) som jeg hadde passert uten å merke det. Lina var rett under meg da hjelmen plutselig stanget i fjell.Måtte prøve meg fram et par ganger før den riktige passasjen ble funnet, den lå til venstre for lina. Da jeg var igjennom ble jeg veldig lettet. Resten av veien gikk relativt greit. Dykket tok 45 min. og jeg var kjempefornøyd" avslutter Raymond.

Etter at vi hadde bistått Magne med sin undersøkelse av Gammarusgrotta (viste seg å være for trang for videre forsering) ble det tilslutt min tur i Kilde 2.

Gårsdagens dykk hadde vist meg at noe måtte gjøres med flaskekonfigureringen.

Løsningen ble å surre 7 literene inn til kroppen med tau. Ålet meg inn åpningen og svømte innover. Sikten var bra, det hadde gått ca. fire timer siden Raymonds dykk.

Flaskene lå som de skulle og jeg forserte videre innover. Syntes det var trangt noen steder men fortsatte uten større problemer. Etter en liten stund kom jeg til "dobbelløpet", her er det en brukbar snuplass og vurderte et lite sekund å snu men valgte å fortsette. Fulgte lina inn i høyre løpet og etter ca. 3-4 m, BANG, psyken min sa stopp, like foran meg var det et utrolig trangt parti og jeg som Raymond hadde lest om nestenulykken i Dykking. Konstaterte at lina fortsatte videre men jeg oppfattet det trange partiet som en vegg, ikke pokker om jeg svømmer gjennom der tenkte jeg. Det var for trangt å snu så jeg begynte å rygge bakover og den fine sikten ble til null med en gang. Hjertet begynte å dunke skikkelig der jeg følte meg bakover med svømmeføttene og etter hva jeg følte som en evighet ble det nok plass til å snu. Da nesa pekte mot utgangen følte jeg en utrolig lettelse, det skulle bli godt å komme ut igjen. Det var deilig å skimte lyset ved utløpet . Et utrolig dykk på både godt og vondt.

Vi kan ikke få rost Ronny, Steinar og Magne fra NTD nok, utrolig flott av dem å ta oss med hit til Skrimfjell, tusen takk!!!!!!

KONGSBERG 1999

Det ble ble tidlig i år planlagt en ny tur til Kongsberg (Skrimfjell). Det var flere interesserte, disse var Roy Fagermoen, Hallvard Winterseth, Tomas Varan, Vidar Karlsen, Raymond Nilsen, Hans-Robert (Bob) Watson, Hans-Petter Holte og Morten Frogner. De to sistnevnte er grottedykkere som vi ble kjent med i Plura i fjor og kommer fra henholdsvis Rakkestad og Asker.

Alle de ovennevnte dro oppover til Skrimfjell første helgen i juli.

De som ikke hadde dykket her før måtte gjennomføre det samme treningsopplegget som Raymond og jeg måtte gjennomføre med Ronny i fjor i Øvre Sandå. Dette for å styrke psyken og være bedre forberedt på eventuelle kritiske situasjoner som kan oppstå i Kilde 2. En annen viktig faktor er dette med bæring av utstyr i ulendt terreng som oftest må til ved grottedykking, her gjelder det å være motivert!!

Det neste på programmet var altså Kilde 2. De som ikke hadde dykket her tidligere fikk dykke inn til 90m, der de måtte snu før det meget krevende "dobbelløpet".

Det er krevende nok i seg selv å dykke inn til 90m med flere trange partier som må passeres. Det viste seg at alle var enige om dette etter dykket bortsett fra Tomas som svømte inn til 140m og dermed tangerte grotterekorden som inntil da var 110m. Ved 140m syntes Tomas det ble veldig trangt og fikk en krypende følelse av at han var veldig langt inne i grotta. Luftboblene som buldret da de traff grottetaket fikk ham til å grøsse. Han fant dessverre ikke feste til lina der inne og måtte derfor bruke linerullen ut igjen, sikten var nå null. Tomas brukte som den første (tror jeg) tørrdrakt i denne grotta.

Raymond som dykket en time etter Tomas hadde fått forklart av Tomas hvordan grotten så ut etter 110m. Raymond fikk låne tørrdrakta til Tomas og bestemte seg for å forsere videre hvis mulig og legge fast line videre fra 110m. Raymond forteller:

"Da jeg kom til 110m gjorde jeg fast lina mi i den eksisterende lina. Svømte ca. 10m da jeg fant første linefeste, fortsatte så til stedet der Tomas snudde. Her er dybden 6m. Følte meg vel og bestemte meg for å fortsette utforskningen. Herfra gikk grotten oppover og ble smalere. Måtte gjennom et trangt parti der jeg fant en stein til neste linefeste. Her snødde det svarte partikler fra taket fordi ingen hadde vært her før. Ved 150m begynte grotta å gå nedover igjen og jeg stoppet ved 160m da linerullen var tom. Jeg observerte herfra at det var mulig å forsere videre, dette så lovende ut. Da jeg skulle feste lina i et medbrakt blylodd mistet jeg lina og etter noen lange sekunder fant jeg den igjen oppe under grottetaket, en skremmende opplevelse. Null sikt ut de første meterene men det bedret seg utover. Veldig fornøyd med prestasjonen på dette dykket."

Det fleste dykket to dykk i Kilde 2 denne helgen. Roy undersøkte Kilde 1 (Fiskedammen), et grottesysem like ved Kilde 2 med en mulig forbindelse imellom disse. Han fant grotteinngangen så trang at vi bestemte oss for i beste fall å vente med denne muligheten. Via en kar som så etter sauene sine fikk vi nyss om en lokal forfatter som visstnok skulle vite det meste om området her. Vi oppsøkte denne forfatteren i håp om å finne flere opplysninger om grotter men han visste minimalt om emnet, det var forsøket verdt syntes vi. Helgen tok slutt og de fleste av oss ble enige om å dra opp allerede neste helg.

Neste helg var alle, bortsett fra Tomas og Vidar på plass igjen på Skrimfjell. Lørdag holdt det på å gå riktig galt da Hallvard satt seg fast ca. 170m inne i grotta. Ingen hadde vært her tidligere og det trange partiet han nå befant seg i bestod av skifertagger. Han var naturlig nok svært preget da han kom ut, det hadde vært en veldig skremmende opplevelse. Mitt mål denne helgen var å forsere gjennom dobbelløpet. Det første dykket ble som i fjor, jeg kommer til den trange passasjen og tenker: ikke pokker, dette går ikke og trekker meg tilbake. Syntes det var greit, jeg får forsere når jeg er klar resonerer jeg meg frem til. Neste dag er jeg klar for et nytt forsøk og svømmer innover og forserer forbi dobbelløpet. Jovisst er det trangt, brystkassa (javel, magen da) og ryggen er borti tak og gulv samtidig men det går akkurat. Snur ved 110m og får et bra inntrykk av grotta videre. Hans-Petter snur også her mens de andre snur mellom 140m og 160m. Vi gjør et forsiktig forsøk på å skjenke Roy som snart skulle gifte seg men dykkertrangen er for stor og han slipper unna denne seansen.

Etterfølgende onsdag drar Hallvard og jeg oppover igjen. Vi bestemmer oss for å prøve å skaffe flere opplysninger om Skrim og tar kontakt med hytteeiere og naboer. Vi har flaks, det viser seg at Eivind Østbye er på hytta si og vi leter ham opp. Østbye er professor i zoologi og er meget grotteinteressert. Han har skrevet om grottene på Skrim bla. Det ble en spennende samtale der vi også fikk tips om" ting å sjekke" og han var interessert i å høre fra oss om utviklingen i Kilde 2.

Neste på dagorden var dykking. Jeg var førstemann og svømte inn til 140m i Kilde 2 og var fornøyd med det. Fikk et inntrykk av grotta videre som det var verd å merke seg, et nytt trangt parti stod for tur neste gang.

Det ble Hallvard sin tur og han ville først ville sjekke Kilde 3 som ligger ca. 100m fra Kilde 2. Det er sannsynlig at det er forbindelse mellom disse grottene.

Her var det enda trangere, skulle jeg prøve meg her måtte det dynamitt til først. Hallvard kom seg så vidt innenfor og kunne konstantere at det var veldig pent der inne. Han fikk snudd og mente at han med enda bedre konfigurering kansje kunne komme lenger inn. Nå stod Kilde 2 for tur og jeg merket at han var spent, ikke rart, sist helgs hendelse friskt i minne. Hallvard forteller om rekorddykket sitt:

"Min nye utstyrskonfigurering sjekkes grundig i utløpet før dykket startes. Sist uke fikk jeg meg en tankevekker i denne meget trange grotta. Jeg kom til et trangt parti 170m inne i grotta hvor jeg satt meg fast, men jeg mener at det er mulig å komme gjennom dette punktet nå med enda bedre konfigurering. Pusteventiler, hovedlykt og backuplykter sjekkes til slutt og jeg starter dykket med å åle meg inn det trange utløpet. Merker fort at sikten er redusert til ca. 1-2 meter etter at Bob var her for 2 timer siden. Jeg sliter litt psykisk gjennom de trange partiene inn til og med hagleløpa ved 95meter. Hadde en følelse av at grotta hadde krympet litt, sist ukes hendelse hadde satt sine spor og NTD’s nestenulykke hadde blitt lest på nytt. (se Dykking nr.4 98). Sikten ble betraktelig bedre etter hagleløpa/100 m og jeg fikk en mye bedre følelse. Videre innover merker jeg meg det krystallklare kildevannet. Jeg stopper ved 160 meter og drikker litt vann, sjekker utstyr, luftmengde og psyke. Alt er som det skal være så jeg fester linerullen i enden på den eksisterende lina. Svømmer 10-15 m og så er jeg der igjen. Lavt men bredt og med skifertagger stående ut fra vegger og tak. Denne gangen stopper jeg et par meter før det trange partiet jeg satt fast i sist og ser; jovisst, akkurat som jeg mente; hvis jeg svømmer i en "S" kommer jeg gjennom det taggete skiferpartiet og ut i et større rom innenfor. Bestemmer meg for å prøve og svømmer hurtig gjennom partiet slik at ikke skiferstøvet velter seg foran meg og ødelegger sikten. Fester lina i slutten av "S" løpet og tanken om at ingen har vært her før meg og at jeg har greid å passere der jeg satt meg fast gir meg en lykkerus. Etter 7-10 m deler løpet seg, jeg ser at det til venstre er størst og stikker hodet inn for å se videre. I det jeg stopper kommer en tåke med skiferstøv og det blir svart som natta. Sjekker igjen utstyret og alt er bra bortsett fra at jeg ikke ser manometerene pga. sikten. Bestemmer meg for at jeg har gjort mitt for i dag. Prøver å føle meg fram til et feste for lina men finner ingen ting. Pokker, at jeg ikke tok med et blylodd som jeg kunne brukt som feste tenker jeg og starter tilbaketuren. Det skiferfestet jeg festet lina i slutten av "S" løpet hadde smuldret bort. Ikke overaskende, men det var førsøket verdt syntes jeg. Jeg overdriver ikke hvis jeg sier sikten nå var ca. 10 cm. Begynte å føle meg fram til "S" løpet og finner det overaskende lett. Når jeg kom gjennom "S" løpet føler jeg meg lettet og sikten bedret seg betraktelig. På 160 m løsner jeg linerullen og sjekker luftmengden, endelig kan jeg se manometerene igjen. Sandstøv er mye bedre enn skiferstøv, ikke fullt så tett og absorberer ikke lyset så mye som skiferstøv, men sikten er fortsatt bare en meter. Alikevel er veien ut en kosetur og jeg er utrolig fornøyd med dykket, og fremskrittet jeg hadde gjort. Fant ut at jeg ville kalle det nye partiet fra 170-185m for "Alcatraz". Det navnet får den ikke uten grunn. Jeg stopper ca. 5 m før jeg er ute av grotta og slapper av mens jeg ser det fine utløpet hvor dagslyset strømmer inn. Etter et par minutter svømmer jeg ut og forteller om dykket med et kjempestort glis!"

Dette er til dags dato det lengste dykket i Kilde 2, vi hadde fått mye ut av dagen!

KARTLEGGING AV KILDE 2

Grottedykkingen på Skrimfjell utviklet seg til et prosjekt og vi var enige om å kartlegge Kilde 2. Vi fikk sporet opp grunneieren og spurte om å få disponere bomnøkkel da det ville spare oss for mye bæring. Grunneieren viste seg å være meget velvillig og interessert i det vi drev på med. Det eneste han forlangte var et kart over Kilde 2 når dette ble klart. Raymond som hadde mye kontakt med Ronny A. ble en viktig pådriver sammen med Roy i arbeidet med å kartlegge grotta . Vi startet kartleggingen i slutten av august ved utløpet etter ønske av Ronny A. Siden har vi jobbet oss innover hovedløpet og ser oss mer eller mindre ferdige med dette. I skrivende stund kartlegges nå noen sideganger. Det er gjennomført ca. 16 kartleggingsdykk. Hovedløpets kompassretninger er overaskende iforhold til hva vi forventet oss. Det har vært et spennende og ikke minst krevende prosjekt. Ved siden av dykkingen i Kilde 2 som altså har vært det primære har vi såvidt sjekket Kilde 1 og 3. Vi har også snust på noen andre plasser i området som vi kansje kommer tilbake til. En av disse er "Grevlinggrotta", ingen har meldt seg frivillig,

kansje fordi det er observert ferske grevlingspor inn til grotta?

Vil avslutte med å sitere en kjent amerikansk grottedykker: "det finnes modige grottedykkere og det finnes gamle grottedykkere men det finnes ikke modige gamle grottedykkere"

Ha en fin dykkevinter !