Dykk i Plura sommer 2000

Før var grotter og grottedykking et relativt ukjent begrep for meg. Sjødykk, og særlig vrakdykk var spennende, men etter et "prøvedykk" i Plura vinteren 1998 fant jeg ut at grottedykking var noe jeg ville satse mer på. Det var svært beleilig at Vebjørn Karlsen nettopp hadde blitt grottedykkerinstruktør, og jeg meldte meg på første mulige kurs sammen med min faste buddy Hans Petter Holthe. Jeg hadde tidligere tatt Trimix-sertifikat og følte at et grottekurs uansett ville gi meg kunnskap som ville være til nytte også ved sjødykk. I mellomtiden ble "The Darkness Beckons" av Martyn Farr lest fra perm til perm.

Grottekurset sommeren 1998 var meget innholdsrikt, ikke minst fordi vi allerede på det 7. kursdykket oppdaget et nytt løp til luftkamrene. Det vi senere kalte Froskeløpet (vi fant en død frosk der) viste seg å være en snarvei til første luftkammer. Vi fant også en åpen svømbar passasje mellom første og andre luftkammer.

Sommeren 1999 var vi tilbake. Vi hadde satt av 2 uker og forberedt oss bedre. Vi hadde også trent en del på sidemonterte flasker i Kilde 2 i Skrimområdet. I Plura dykket vi med trimix til 60 meters dyp i det dype løpet. Dette var såvidt forbi det punktet Ronny Arnesen nådde i 1993. På dette tidspunkt hadde svenskene allerede nådd lenger enn dette, så for oss var det først og fremst en personlig rekord. Dessuten gav det verdifull informasjon for planlegging av dypere dykk.

Sommeren 2000 hadde vi forberedt oss ennå bedre. Vi hadde trent mye på dype sjødykk (Edith 73m, Blucher 93m og Tinn 103m) og var vel vant med trange løp og dårlig sikt fra Kilde 2 på Skrim. Vi var nå 4 mann fra Oslo-området. Teamet var forsterket med Tore Lien og Bjørn Kjustad som begge tok grottekurs året før. Vi hadde med oss helium, oksygen, undervannsscootere og flasker i ulike størrelser.

Da vi ankom Plura var forholdene dårlige, men de ble etterhvert bedre heldigvis. Strømmen avtok og sikten ble bedre. Det første dykket var likevel ikke helt enkelt. I luftkammeret er det noen steder steder grundt, og her var strømmen så sterk at scooterne bare såvidt klarte å dra oss frem. Statkraft var etterhvert velvillig og sørget for at Kaldvatnet ikke lenger rant over. Vi startet forberedelsene til et fremstøt mot det dype løpet. Langs linen i det dype løpet la vi ut dekomresjonsgass på de aktuelle dybdene. Vi la også ut reserve undervannsscootere i luftkammeret.

Under dypdykkene kjørte vi inn med scooter og 2x15l eller 2x18l flaskesett for bunngass. Vi brukte i tillegg en løs flaske med nitrox 32 som transportgass. Dykkene gikk over to dager hvor to dykket dypt mens to andre var hjelpedykkere. Andre dag ble rollene byttet. Vi startet det dype dykket med å puste av bunngassen (trimix 15% O2, 55% He, 30% N2). Med det slapp vi å bytte pustegass på vei ned, noe som ellers ville bety ekstra stress og muligheter for feil. Vi kjørte scootere nedover for ikke å bruke for mye av verdifull bunntid med nedstigningen. På 40m var de gamle linene delvis revet i stykker slik at vi la ny line herfra. På 57m passerte vi avslutningen av Ronnys line fra 1993. Nå tok løpet etterhvert karakter av en passasje gjennom et ras med store steinblokker. Plassen var likevel god. Så passerte vi avslutningen av svenskenes line og ca 20m videre terminerte vi vår egen line. Vi var nå på 80m dyp og ca 1100m inn fra utløpet hvis vi tar utgangspunkt i Ronnys line (993m på 57m dyp). Vi var nesten som i et rom hvor løpet flatet ut og sluttet. På dag 2 fant vi veien videre, den gikk på høyre side over en steinblokk og videre nesten rett ned mot 95-100m. På veien opp igjen opplevde vi det samme som andre her, at sikten var nesten null på grunn av at luftboblene våre rev ned løsmateriale fra taket. Nå kom treningen fra Kilde 2 til nytte. Det ble å håndfølge linen til der vi hadde lagt ut decoflaskene våre. Her møtte vi også hjelpedykkerne og ivrige signaler ble utvekslet. Med det vi hadde opplevd i tankene gikk dekompresjonen fort, og vi var snart oppe i luftkammeret. Så var det bare transportetappen ut til utløpet igjen. På grunn av det dype dykket fikk vi en del dekompresjon også her, men til slutt var vi ute og kunne slappe av. Totalt hadde vi vært inne ca 3 timer.

Tabell 1, Dykketabell (Tid regnes fra starten på hvert dykk eller overflateintervall.)

Dykketabellen ble beregnet med M-Plan, et gratisprogram tilgjengelig på nettet som er basert på Bühlmanns teorier for dekompresjon. Dette har vi god erfaring med fra tidligere dype dykk.

Dykk som dette er rimelig utstyrskrevende. Hver dykker hadde følgende utstyr, enten med seg eller lagt inn på forhånd:

Drakt, votter, vams, undertøy, noen hadde ekstra hette

Dobbelt flaskesett med isolasjonsmanifold (2x15l eller 2x18l) med bakplate, seletøy og bly

To komplette ventiler til det doble settet, en med lang slange til andretrinnet.

Hovedlykt (50-100W) med brenntid 3 timer

To backup-lykter

To bottomtimere

Dykketabell

Flaske (12 eller 15l) og ventil for transportgass EAN32

Flaske (7l) med ventil for decogass EAN32

Flaske (12l) med ventil for decogass EAN50

Flaske (4l) med ventil for oksygen

To undervannsscootere

2-3 lineruller

Maske, kniver, svømmeføtter etc

I tillegg hadde vi lagt ut en 50l oksygenflaske med ventiler i utløpet for dekompresjon og sikkerhet. Vi hadde også et tomanns trykkammer i beredskap på plassen som alle kunne operere.

Det vil alltid kunne stilles spørsmål om sikkerheten ved slike dykk. Vi mener at vi hadde et rimelig forsvarlig opplegg i så måte. Grunnfilosofien er at dykkeren skal være selvforsynt ved utstyrssvikt. I tillegg dykker vi to sammen som vil kunne hjelpe hverandre i en kritisk situasjon. Dette er begrunnelsen for å bruke lang slange på den ene ventilen. Da er det lettere å dele luft hvis plassen er begrenset. Skifte av gass (på dekompresjon) er en kritisk operasjon. Her hadde vi hjelpedykkere tilstede. Dersom utstyr skulle svikte på det dype dykket eller under transportetappene i luftkammeret (eks. hull i drakt) ville hjelpedykker kunne ta en scooter og raskt dra ut og hente reserve. Trykkfallsyke er alltid en risiko ved dype dykk. Dersom man av en eller annen grunn avbryter dekompresjon og går rett opp fra 80m dyp vil utfallet sannsynligvis være fatalt uansett trykkammerbehandling. Dette vet alle. En annen ting er dersom noen får symptomer etter gjennomført dekompresjon. Da ville vårt trykkammer på stedet kunne forhindre eller redusere eventuelle skader.

Det er stort sett mulig å sikre seg rimelig bra når det gjelder den tekniske siden av en slik dykkeoperasjon. På det menneskelige planet derimot er det kun opp til den enkelte. Fysisk og mental trening er viktig. Det er også nødvendig at alle forstår at ingen skal behøve å ha noen grunn for ikke å ha lyst til å dykke. Når alt ellers er i orden er magefølelsen det viktigste instrument man har (bare spør Ronny :-)).

Når man kommer til enden av linen er det alltid spennende å filosofere over hvordan man skal komme videre neste gang. Neste dykk vil kanskje måtte planlegges til 100m. Er det mulig å dykke gjennom til Steinugleflåget? De begrensende faktorene vil i første rekke være mengden pustegass man kan ta med seg og tiden man vil måtte oppholde seg i kaldt vann. Gassbehovet kan løses med større og flere flasker. Hellukket og halvlukkede pustesystemer (rebreather) fins idag og vil nok bli tatt i bruk. Eksponeringstiden i det kalde vannet er et større problem. Temperaturen er vanligvis ikke over 4^oC. Mer og bedre påkledning og kanskje elektrisk oppvarming vil komme, men det er leit å fryse ihjel på grunn av en rift i drakten eller en annen svikt. Med de tabellene vi bruker idag vil lang bunntid på store dyp medføre en lang dekompresjon. Valget i en situasjon vil kanskje stå mellom alvorlig trykkfallsyke og å fryse ihjel.

Vi kom så langt som vi gjorde mye takket være de som la opp veien før oss. Norsk Teknisk Dykkekrets med Ronny Arnesen & Co. var pionerer. Baltic Sea Tech Divers med Skogh og brødrene Lundgren la veien videre. Dessuten har forvalteren på Jordbru, Terje Arntzberg vært til uvurderlig hjelp for oss. Det er mulig at vi skylder Statkraft en takk også.

Deltagere:

Hans Petter Holthe

Bjørn Kjustad

Tore Lien

Morten Frogner