Fangeskipet "Palatia"

Sommeren 1997 er sommeren med det beste været jeg kan huske. Det var vindstille og dykkevennlig for vrak som ligger langt til havs. "Palatia" ligger langt til havs. Jeg var heldig som var på rett sted til rett tid, og samtidig godt forberedt. Et spennende vrakeventyr lå foran meg og mine kamerater og jeg skal prøve å fortelle noe av det vi opplevde der ute i havgapet. Det hele begynte 3 år tidligere:

EN DRØM BLIR TIL.

Jeg var akkurat ferdig med mitt foredrag om teknisk dykking på dykkekonferansen på Bømlo, da jeg ble stoppet av en litt sjenert, men nysgjerrig sørlending. "Har du litt tid til noen spørsmål"? Stein smilte usikkert . " Jeg skal prøve å svare etter beste evne", svarte jeg og Stein fyrte løs. Spørsmålene var mange og underveis fikk jeg en følelse....., en følelse av sterk idealisme, ærlighet og kjærlighet. Kjærlighet til dykkesporten. Stein var uten tvil forelsket..., forelsket i alt havet kan gi i form av gamle spennende vrak og utfordringene som følger. Han var dessuten villig til å betale prisen.

I ettertid er jeg glad jeg tok meg tid til å svare på spørsmålene hans. Det førte nemlig til et godt kameratskap som har gitt oss mange fine opplevelser under vann sammen.

Et års tid senere fikk jeg en telefon fra en kar fra Lillestrøm. Han ville vite litt om bruk av Argon som draktgass, men etterhvert som samtalen fortsatte ble vi enige om og treffes. Han fikk bli med ut til vraket "Edith" som ligger nord for Drøbak i Oslofjorden. Bjørn stod litt for seg selv og fulgte med på hva som ble gjort i forbindelse med dette dykket som skulle gjøres på trimix. Han sa ikke mye, men det var tydelig å se den samme oppriktige idealismen og gleden som det Stein hadde lagt for dagen. Hos mange dykkere kommer motivasjonen fra hjernen, hos Bjørn kommer den fra hjertet.

Det var ikke bare tilfeldig at det var Stein, Bjørn og jeg som satt samlet rundt hyttebordet til Stein den kvelden han presenterte "Palatia" prosjektet for oss. Kjemien mellom oss var spesielt god, vi hadde samme motivasjon og lik holdning når det gjaldt sikkerhet og målsetning.

Med glødende iver dro Stein frem kopier han hadde tatt av sjøforklaringer, bilder av skipet og beskrivelsen fra det engelske flyet som senket det. Sammen la vi planene hvor vi skulle starte søket . Det ble tegnet inn sannsynlige posisjoner på sjøkartet, og dybdene ble nøye studert. Den kvelden var stemningen høy. Det var nesten så vi startet søket samme natt.

Tidlig neste morgen var vi oppe og igang. Havet lå speilblankt og stille. Lite visste vi om at det bare 2 timer senere skulle dukke opp sterke indikasjoner på instrumentene om at eventyret for alvor kunne begynne.

FLYANGREP

Kl 11.42 seiler "Palatia" og den armerte tråleren "UJ-1704" ut fra Kristiansand, tett fulgt av et tysk Junkers Ju-88 fly. "Palatia var på reise fra Stettin, via Kristiansand, til Ålesund. Kl 15.00 har den lille konvoien, som holder 10 knop, kommet til Udvaare. Det er grov sjø, øst sørøstlig kuling, lavt skydekke, regn og dårlig sikt.

Kl 15.03 kommer plutselig et engelsk fly som er på væpnet rekognosering til syne, og går umiddelbart til angrep. Det tyske flyet stikker umiddelbart av, og det engelske Hampdenflyet kan fullt ut konsentrere seg om "Palatia". Piloten tar flyet ned til 30 meters høyde og frigjør torpedoen på 600 meters avstand.

Om bord på skipene går øyeblikkelig flyalarmen, men kun luftvernet på "Palatia" får skutt. Det engelske Hamdenflyet gir full gass og gjør maks stigning for å komme inn i de beskyttende skyene. Det siste haleskytteren ser av handelsskipet, er at torpedoen treffer akterskipet og en grå røyksøyle stiger opp.

VÅRT FØRSTE BESØK.

Under meg, nedover langs bunntauet, ser jeg Stein synke fort, men kontrollert, mot det ukjente objektet på havbunnen. Bjørn ligger like over meg. Det lyse klare vannet begynner å mørkne, og snart må lyktene slås på. Med ett dukker forvridde jernkonstruksjoner opp foran oss. Dybdemålerne viser 96 meter, og sjekkpunktene blir kontrollert, før vi hver for oss begynner å utforske vraket. Det er vanskelig å orientere seg , vraket er veldig ødelagt der vi er. Jeg svømmer på tvers av vraket og kan se ett av de fire lasterommene skipet skulle ha, hvis dette er "Palatia" da? I det jeg nærmer meg kanten tenker jeg automatisk på det stygge synet som kanskje møter meg nede i lasterommet. Da "Palatia" gikk ned, var hun lastet med 999 russiske krigsfanger.

DRAMATIKK

"Palatia" ruller voldsomt i den grove sjøen, og "UJ.1704" har store problemer med å komme inntil. Kl 15.15 får "UJ-1704" endelig lagt seg langs styrbordsiden til "Palatia", og redningsarbeidet begynner. Uten noen form for system hopper ca 30 personer ned på dekket til "UJ-1704". Det er vilt kaos på dekket. Russere og tyskere ligger om hverandre mens skipene ruller i uværet. Med ett blir "UJ-1704" slått hardt inn i skutesiden på "Palatia". Den stygge lyden av stålplater som blir revet fra hverandre fyller luften, blandet med fortvilte rop fra redde mennesker. Mennesker som kjemper for livet. "UJ-1704" får store skader på overbygg og delvis også skroget. Midt oppe i dette kaoset var kanskje det verste at radioen til "UJ-1704" ble ødelagt. Det var umulig å få gitt en situasjonsrapport til land om hvordan kampen på liv og død utviklet seg. På grunn av sjøgangen og panikkstemningen om bord på "Palatia", bestemmer sjefen om bord på "UJ-1704", Reserveløytnant Heimann, at han vil legge fra igjen. Heimann forsøker gjentatte ganger å få kontakt med skipsledelsen på "Palatia", men besetningen har forlatt sine poster. Et slepeforsøk må innstilles. Ombord er det nå fullt kaos.

I mellomtiden har det tyske Junkers Ju-88 flyet fått varslet tyske militære myndigheter om "Palatia"s skjebne.

"PALATIA" GÅR NED

I det akterskipet ligger rett under havflaten, skjer ting fort. Baugen reiser seg mot himmelen og "Palatia" skjærer ned i den mørke og kalde sjøen. Alle om bord havner i vannet, sammen med store mengder vrakgods. De av besetningen og fangene som har krefter, klamrer seg desperate til noe av det flytende vrakgodset som ligger igjen der "Palatia" nettopp har gått ned.

"UJ-1704" seiler inn i haugen av vrakgods og mennesker for å berge så mange som mulig. Løytnant Heimann velger bevisst å ikke plukke opp russerne, hvis det forsinker bergingen av de tyske mannskapene. Dessuten er det mange av dem, og det er begrenset plass. I utgangspunktet tar han kun russere som deler flåter med tyskere. De andre bryr han seg ikke om. Kampen om å overleve gjorde sitt til at det oppstod situasjoner der russiske fanger hang seg fast i beina på noen av de tyske mannskapene som ble heist om bord. Disse ble øyeblikkelig skutt.

Kl 18.45 er det blitt mørkt og Heimann tar avgjørelsen om å avslutte bergingsarbeidet. Den armerte tråleren er full av nedkjølte og skadde mennesker, det er ikke plass til flere.

"UJ-1704" forlater området mens det ennå ligger mange mennesker igjen i sjøen. De fleste er russere. De fleste er døde.

15 MINUTTER BUNNTID

Jeg lyser ned i lasterommet og lar meg synke ned. Forsiktig bremser jeg farten ved å tilføre stabilisatorvesten gass. Bunnen av lasterommet er ikke dekket av knokler og hodeskaller, som jeg hadde fryktet. Det er faktisk ikke spor etter mennesker, med unntak av en enkel støvel som ligger halvveis begravet i mudderet. Et stykke fra støvelen ligger en kopp. Jeg lyser rundt meg , for å virkelig konstatere at det ikke er mer der nede. "Dette kan ikke være "Palatia"", tenker jeg idet jeg kaster et blikk på bottumtimerne som forteller at tiden begynner å nærme seg slutten. Jeg tar et ekstra sveip rundt dekket på vei mot bunntauet, og må bare slå fast at jeg langt fra er sikker på at dette er det riktige vraket.

Oppstigningen og dekompresjonen blir gjennomført samlet. Stein og Bjørn skifter litt på å filme deler av dekompresjonen. Stein filmet nede på vraket og har også vært nede i det aktre lasterommet på 100 meters dyp, for å filme det som skjuler seg der.

På 6 meters stoppet blir jeg liggende å tenke på hvilket vrak dette kan være? Det må vel være "Palatia"? Klok av skade vil jeg gjerne studere bilder og tegninger igjen. Hun har "lurt" oss før. Tidligere har vi dykket på et vrak vi trodde var "Palatia". Det vraket ligger også langt ut i havet og kunne vært det riktige, men observasjoner gjennom flere dykk bekreftet at bilder og tegninger ikke stemte med hva vi så. Jeg gleder meg til å komme opp å få snakke med Stein og Bjørn. For ikke å glemme videofilmen til Stein. Hva har de sett, hva tror de? Det ble et langt opphold på 3 meters stoppet.

KAMPRAPPORTEN

Vel tilbake på hytta, var vi ikke sene om å finne frem kamprapporten, tegninger og bilder. Kunne vi kjenne oss igjen noen steder? Antall lasterom stemte sannsynligvis. At det hadde vært en stor båt engang, var det også full enighet om. Kamprapporten ble brettet ut på bordet nok engang, og vi leste høyt igjennom det som stod:

""Palatia" ble bygd i 1928, og levert 24, oktober til Hamburg Amerika Linie som stykkgods lastebåt. Fra sommeren 1941 og fram til forliset, tjenestegjorde hun som transportskip for den tyske marine med base i Århus. Hun hadde brua og lugarene midtskips, med 2 lasterom på hver side av brua. Mellom de 2 fremste og de 2 aktre lasterommene, var 2 solide master plassert. Dessuten var det 4 lastebommer i forbindelse med hver mast."

Stein titter opp fra papirene og ser spørrende på oss. "Det var 2 lasterom før overbygget kom…var det ikke?" Både Bjørn og jeg nikker på hodet mens Bjørn fortsetter; "Vi var tydeligvis på akterdelen av vraket, og vi så jo klart den aktre masta. Enig?" Igjen nikker jeg på hodet. "Vraket lå jo veldig skrått akkurat der vi kom ned, så det var ikke lett å orientere seg med en gang. Det strekker seg sikkert ned mot 105 meter på det dypeste, men jeg lurer på hvor grunt det er på toppunktet?" "En ting er dybdene Bjørn, men jeg kan ikke fatte at det ikke er spor av mennesker i lasterommene.", sier jeg oppgitt. "Vi må huske på at de russiske krigsfangene sikkert var i elendig forfatning, det er nesten så jeg har problemer med å tro at det virkelig er "Palatia" vi har funnet…….Ja.., selv om antall lasterom og masta stemmer.".

Stein blar videre i papirbunken og fortsetter å lese:

"Da bergingsarbeidet ble avsluttet hadde man totalt reddet 115 russere, 71 tyske vaktsoldater, 13 luftvernartillerister og 34 av besetningen. 954 mennesker omkom da "Palatia" ble torpedert."

954 mennesker……og ikke ett eneste tydelig spor! Filmen Stein hadde tatt nede i lasterommet bekreftet bare det jeg selv hadde observert. Ingen knokler, ingen hodeskaller….ingen direkte spor fra russiske krigsfanger.

VI GÅR NED IGJEN

Idet vraket kommer til syne under meg, ser jeg fort at vi har havnet på overbyggningen midtskips. Dagen før hadde vi løftet moringen og flyttet den mot det vi antok var midtskipet. Noe av det første jeg får øye på er en maskintelegraf. Den ligger halvt skjult under forvridde stålbjelker. Også her på midtskipet er vraket ganske ødelagt, men fortsatt veldig interessant. "Palatia" eller ikke. Vraket bærer preg av at det ikke har vært dykket på før, og jeg koser meg. Dette er vrakdykking, med alt det skikkelig vrakdykking skal inneholde. Ukjent vrak, leting etter et sikkert bevis på hvilket vrak det er, krevende dykking, spennende historikk, godt kameratskap og gleden over å få lov til å være med på dette. Livet er herlig!

Etter 20 minutter bunntid må vi forlate vraket. Jeg vet at det kommer til å gå lang tid til neste besøk blir en realitet, iallefall for meg. I tillegg til at det er krevende dykking skal også værgudene være i godt humør. Med vedmod kaster jeg et siste blikk på vraket. Jeg er fylt av takknemlighet.

ETTERSPILL

Kunne det være et annet vrak enn "Palatia"? Posisjonen stemte rimelig bra og antall lasterom var riktig. Bjørn var helt sikker i sin sak. Klok av skade fra dykkene på "Sperrbrecher 139", var Stein noe mer tilbakeholden. Han hadde tidligere stått fram i bl.a. avisen Fedrelandsvænnen og sagt at "Palatia" var funnet, noe som var feil. Han hadde liten lyst til å verken synes noe eller si noe, før det ble funnet et endelig bevis på hvilket vrak vi hadde dykket på. Selv følte jeg mest slik Stein gjorde det. På den ene siden ville det være helt utrolig hvis det ikke var "Palatia" som lå der, men på den andre siden hadde vi ingen gode bevis. Dessuten plaget det meg at vi ikke hadde sett et spor etter så mange mennesker.

Tiden gikk, og Bjørn og Stein gjorde forsøk på å dykke igjen, men været var ikke på deres side. Vi ble enige om å ikke snakke om dette til noen, før vi fikk flere dykk og slått fast hvilket vrak vi hadde funnet.

22.Oktober sitter jeg , halvveis ligger jeg, i godstolen med ett øye på nyhetene på TV2. Plutselig ser jeg undervannsfilm, tatt med R.O.V., av et skipsvrak. Lyden skrus høyere og jeg får med meg at KNM "TYR" har funnet "Palatia" et sted utenfor Lindesnes. Jeg reiser meg skikkelig opp i stolen, og hører tydelig det blir sagt at KNM "TYR" endelig har funnet vraket. Det blir sagt at det ligger for dypt for fritidsdykkere og at det ikke har vært noen nede på vraket tidligere. Utrolig! De må ha sett tauene våre nede på vraket, og enda så sier de at ingen har vært nede på vraket? Telefonen ringer. Det er Bjørn. Han har sett det samme og synes det var positivt å få konstatert at det faktisk var "Palatia" vi dykket på. "Dessuten, vi vet hvem som var der først, og mannskapet på KNM "TYR" vet at det har vært dykkere der nede før de fant vraket." Uten tvil var jeg helt enig det Bjørn sa, men syntes allikevel det må ha føltes rart å opplagt spre feilinformasjon ut i media slik det her hadde blitt gjort. Idet jeg legger på ringer telefonen igjen. Denne gangen er det Stein som slår på tråden, og sammen blir vi enige om at det er mer positive faktorer ved KNM "TYR`s funn, enn negative for vårt vedkommende.

ETTERTANKE

Dagene ute på sjøen sammen med mine 2 kamerater, var rike. Rike på livskvalitet. Tiden etter var også spennende og engasjerende. "Palatia" har fått en spesiell plass inne i meg. Bare navnet rører ved noe som vekker opp de herlige følelsene det prosjektet gav. Jeg håper jeg kan besøke henne igjen, men det er ikke sikkert. Mye skal klaffe om det skal bli realitet, men håpet er der. Til slutt vil jeg sitere noe jeg leste i en gammel bok : "Det gjelder å leve mens du lever, for når du dør er du dø lenge."

Kilde: Erling Skjold